Spenningsforfatteren

Fortalt til: Jan-Erik Østlie (tekst og foto)

Jeg har vært romanforfatter siden debuten i 2011 og skrevet til sammen tre romaner. Tror kanskje mitt yrke er verdens minst regulerte. – Jeg er opptatt av forfatternes inntjeningsmuligheter. De har ofte jobbet i flere år med å skrive ei bok, når den utgis får de bare 12-15 prosent av bokas salgsinntekter. For mange kan det bety en årslønn på 50.000 kroner.

Jeg livnærte meg tidligere som journalist, men begynte å skrive romaner fordi jeg ville nærmere sannheten. Alle mine bøker handler mer eller mindre om oljebransjen, Norges overlegent største næring, med mye innovasjon og til tider revolusjonerende teknologi. Men det er også store penger, politikk og hemmelighold. Vil du se hvordan disse lukkede miljøene fungerer fra innsiden, kan du ikke melde deg som journalist, du må komme på innsiden. For utenforstående er kunnskapen om oljebransjen liten utover det selskapene selv vil at du skal vite.

Jeg har vært på innsiden og brukt en del levende modeller, men ingen har sagt de føler seg krenket eller utlevert. Å jobbe litterært med kriminalitet er spennende, og de siste årene har jeg interessert meg spesielt for skatteparadisene. Det er fascinerende å studere folk som ikke skyr noen midler for å oppnå det de vil. Men jeg kan ikke dikte vilt – alt jeg skriver er innenfor mulighetenes rammer. Skjønt, ofte overgår jo virkeligheten fantasien. Hvem hadde vel trodd at vi skulle få en president i USA som gjorde om verdens eneste supermakt til et familiedynasti?

Etter at jeg hadde skrevet mine to første bøker, hvor begge ble innkjøpt av Kulturrådet og én ble innstilt til Rivertonprisen, søkte jeg medlemskap i Den norske Forfatterforening. Og fikk avslag. Jeg fikk ingen begrunnelse, men har gjennom mitt arbeid i Forfatterforbundet fått med at Forfatterforeningen skiller mellom «kunst» og «håndverk». Forskjellen er ikke definert gjennom klare kriterier og vurderingene kan ikke etterprøves. Det synes jeg er problematisk.

Jeg har gitt ut mine bøker på et av Norges største forlag, men har venner og bekjente som gir ut bøkene sine selv – såkalte indieforfattere. I mine øyne kan det være fornuftig, siden man får større kontroll over egen utgivelse. Det er ikke gitt at bøkene dine blir markedsført selv om du er på et etablert forlag – med mindre du har et kjent navn fra før. Det er heller ikke gitt at et forlagsprodukt er ei bedre bok enn ei som gis ut på eget forlag. Det fins rett og slett ingen mal på hva som er ei god bok. Selvfølgelig må det være klisjefritt og en story som henger sammen. Men om en historie treffer deg, avhenger jo i stor grad av hvem du er og hvem du indentifiserer deg med.

At jeg meldte meg inn i Forfatterforbundet er ikke så rart siden jeg var med å stifte organisasjonen. Da jeg nylig ble spurt om å være styremedlem, var det en ære. Ved siden av styrevervet og forfattervirksomheten tar jeg også intervjuoppdrag med andre forfattere på litteraturfestivaler og lignende arrangementer. – Jeg velger ofte selv hvilke forfattere jeg skal intervjue, gjerne folk som har gått dypt ned i et tema. Det er fint å dykke ned i en verden jeg ikke kjenner.

jan.erik@lomedia.no